Les de inspirerende historiene om klima og natur skrevet av barn og unge. Forfatterne er fra 11 til 18 år gamle og har skrevet om sine følelser, verdier og opplevelser knyttet til tap av natur og et klima i endring.

Skrivekonkurransen er støttet av Sparebankstiftelsen DNB og arrangert av Climate Creativity. Historiene er illustrert av kunstner Carolina Altavilla.

Kos deg med lesningen og del gjerne historiene videre med noen du kjenner!

Galdhøpiggen står, breen forsvinner

Skrevet av Maria Blankenborg Dalen fra Valdres vgs.

Jeg står på toppen av Galdhøpiggen, den samme toppen som jeg sto på for seks år siden. Når jeg ser nedover på Styggebreen, ser jeg hvor mye den har smeltet siden første gangen jeg var der. Isen som en gang strakte seg langt nedover dalen, har trukket seg tilbake. Det som før var et sammenhengende hvitt landskap, er nå preget av stein og grus.

Jeg husker følelsen av å stå her første gang. Den sterke vinden mot kinnet, den tynne lufta, og hvordan jeg måtte kjempe meg opp den siste bakken. Utsikten var belønningen, jeg ble målløs over det vakre landskapet rundt meg. Nå står jeg her igjen, eldre, klokere, og mer bevisst på problemet vi står ovenfor. Fjellturen er fortsatt den samme, men landskapet har forandret seg, og det har også opplevelsen min.

Naturen er i stadig forandring, akkurat som vi mennesker. Før virket disse fjellene evige, men nå ser jeg tydelig hvor skjøre fjellene og naturen egentlig er. Styggebreen smelter raskere enn jeg kunne forestille meg. Det som tok tusenvis av år å bygge opp, forsvinner på bare noen få tiår. Det føles nesten som om fjellet mister en del av sin identitet, akkurat som vi mennesker gjør når tiden tar fra oss det vi en gang var.

Jeg kjenner en sorg og uro for naturen. Det er en merkelig følelse. Å være vitne til noe så stort, men likevel føle seg så liten. Samtidig kjenner jeg på en dyp takknemlighet. For at jeg får være her. For at jeg får se dette med egne øyne, kjenne vinden mot kinnet og høre stillheten som bare finnes på slike steder. Jeg lover meg selv å huske dette øyeblikket, å bære med meg respekten for naturen videre. Alt dette med et beskjedent håp om at Styggebreen er der neste gang jeg kommer, et håp om at mine etterkommere kan oppleve denne mektige breen.

Tre, strand, natur, pinne, vann

Skrevet av Freyja fra Grøne Bråden barneskole

Jeg elsker å gå på stranda, men jeg hater når jeg skal gå hjem. Jeg elsker tur også, men jeg blir så sliten. Natur. Jeg elsker natur mest, det er så gøy.

Jeg fant bark og en stein. Bark kommer fra et tre, og det må ha vann for å leve. Og jeg fant en stein fra naturen. Tre må ha regn for å leve, ikke bare sol. Det kan dø av å bare ha sol.

Jeg tegnet et tre, fordi med ingen trær, jeg skulle ikke være her Og jeg tegnet en sol, fordi jeg elsker når det er sommer.

Elva

Skrevet av Knut Kroon fra Valdres vgs.

Hver påske dro jeg og mommo på hytta. Det var vårt sted, fylt med små tradisjoner og gode minner. Vi pleide å gå ned til den lille brua som gikk over elva med den svake strømmen. Der kastet vi en pinne fra den ene siden, og ventet spent på at den skulle komme ut igjen på den andre. Noen ganger drev den rett igjennom, andre ganger satte den seg fast mellom steiner eller i kanten. Uansett var det veldig gøy.

Men nå er elva borte.

Jeg husker første gangen jeg kom tilbake og innså det. Jeg sto på brua og så ned på bakken. Steinene pinnen pleide å sette seg fast i var tørre, og gress hadde begynt å vokse mellom dem. Elva hadde tørket ut over årene jeg hadde blitt eldre. Klimaet hadde endret seg. Mindre snø om vinteren, og varmere somre hadde ført til at elva vår var borte.

Det var rart og det føltes tomt. Jeg hadde alltid tenkt på klimaendringer som noe stort og fjernt – isen som smelter i Arktis eller stormer på andre siden av verden. Men her sto jeg, på broa jeg og mommo pleide å leke på. Her sto jeg og så konsekvensene rett foran meg.

Jeg kunne aldri mer kaste pinne fra brua. Aldri mer vente spent på om den kom ut igjen. En del av barndommen min var borte. Men den rare tomhetsfølelsen vekket også en besluttsomhet i meg. Jeg kunne ikke gjøre noe med det som hadde skjedd, men kanskje det finnes flere slike elver, flere slike steder, som fortsatt kan reddes.

Minnene i skogen

Skrevet av Emilia Marie Montriou-Husum fra Nadderud vgs.

Som barn brukte jeg utallige timer i skogen med besteforeldrene mine. På samme tid hvert år gikk vi til våre faste steder hvor blåbærrisene bugnet. Jeg husker den gleden jeg fikk mens vi fylte opp bøttene og solen varmet opp ansiktet mitt. Jeg gledet meg så mye til farfar sin blåbærpai vi skulle spise i kveld. Farmor fortalte alltid historier fra hvordan naturen så ut i barndommen hennes. Frodig, rik på fuglesang og med en frisk duft av mose og kvae som jeg aldri glemmer. Det hørtes så magisk ut, energivarende og tidløst.

I fjor bestemte jeg meg får å ta med meg bestevennen min på samme rute etter mange år pause. Nå hadde jeg ingen besteforeldre å dra med lenger. Jeg hadde gledet meg til å vise henne alle skogens hemmeligheter og føle på de samme følelsene fra barndommen. Men skogen var ikke slik jeg husken den. Stien var tørr, mosen var brun og blåbærlyngen hadde knapt bær på seg. Det som en gang føltes uforanderlig, virket nå sliten og tungt.

Vi satte oss ned på en stubbe og begynte å prate om hva som hadde skjedd. Hvordan klimaendringer og menneskelig aktivitet påvirker naturen i så høy grad. For første gang fikk jeg en slags skyldfølelse får å ikke tatt mer ansvar tidligere. Samtidig som jeg kjente på en stor vilje til å gjøre noe nå. Sammen bestemte venninnen min og jeg at vi skulle starte å gjøre små ting i hverdagen: kjøpe brukt, bruke mindre plast og engasjere oss i lokale miljøtiltak.

Den dagen i skogen ble et vendepunkt for meg. Jeg innså hvor fort naturen rundt oss kan endre seg og hvor verdifull naturen egentlig er. Jeg bestemte meg for at tradisjonen med å ta vare på naturen måtte bli like viktig som å plukke bær i den.

Bestefars snøhule

Skrevet av Natalie fra Valdres vgs.

Da jeg var liten, lagde jeg snøhuler i brøytehaugen til bestefar hver vinter. Han brukte traktoren til å lage store, hvite fjell av snø, og sammen gravde vi ut huler med spader og hender. “Det gjelder å jobbe med snøen, ikke mot den,” pleide han å si med et lurt smil mens vi formet inngangen og jevnet taket.

Men nå er det ikke like mye snø. Noen vintre kommer den sent, andre ganger smelter den bort før vi rekker å bygge noe. Bestefar sier at da han var liten, lå snøen metertykk hele vinteren, men nå kommer mildværet oftere. Likevel prøvde vi, selv med tynnere brøytehauger og våtere snø.

Det tok tid å få hulen stor nok til at vi begge kunne sitte der inne, men vi jobbet tålmodig. Bestefar fortalte historier om de kalde vintrene han husket, om hvordan snøen knirket under støvlene, og hvordan folk før kunne bygge hus av snø som varte hele sesongen. Jeg syntes det var rart å tenke på, når jeg visste at snøen vår snart ville smelte.

I dag tenker jeg ofte tilbake på de stundene med et smil, men også med en liten uro. Bestefars metode har fulgt meg videre i livet – ta det steg for steg, finne den riktige balansen, og glede seg over prosessen. Men jeg lurer på om barn i fremtiden vil få oppleve det samme.

For en snøhule var aldri bare en snøhule. Det var et lite byggverk av tålmodighet, kjærlighet og glede. Og kanskje aller viktigst, en påminnelse om at alt blir lettere når man står sammen og holder varmen – hvis det bare er nok snø til å bygge.

Min historie om klima

Skrevet av Andrii fra Nadderud vgs.

Jeg kom til Norge fra Ukraina på grunn av krigen. Livet har forandret seg mye, og det er ikke alltid lett å tilpasse seg alt det nye. Når folk |1snakker om klimaendringer, merker jeg at det ikke er noe jeg tenker så mye på akkurat nå. Jeg har nok med å takle hverdagen og finne meg til rette i et nytt land.

Jeg vet at klimaendringene er viktige, og jeg ser hvordan de påvirker verden rundt oss. For eksempel hører jeg om ekstremvær som kraftige regnskyll, tørke og hetebølger som ødelegger avlinger i mange land. Skogbranner som brer seg raskt og smeltingen av isbreene i Arktis er også store bekymringer. Selv her i Norge ser jeg at vintrene er annerledes – mildere og med mindre snø enn før, ifølge det folk forteller.

Jeg hører ofte om naturkatastrofer, som orkaner og flom, men det føles litt fjernt når man har andre utfordringer å håndtere. For meg handler det mest om å få livet til å fungere her og nå.

Likevel prøver jeg å gjøre små ting for miljøet når jeg kan – som å sortere avfall, bruke mindre plastposer, eller spare strøm ved å slå av lysene når jeg ikke trenger dem. Jeg vet at det er viktig å ta vare på planeten, selv om jeg ikke føler klimaendringene direkte i hverdagen min.

Kanskje når ting roer seg for meg, kan jeg engasjere meg mer. For eksempel kunne jeg delta i lokale miljøgrupper, plante trær, eller lære mer om hvordan jeg kan bidra til en bærekraftig utvikling. Akkurat nå fokuserer jeg på å bygge en fremtid for meg selv her i Norge.

Tuntreet

Skrevet av Vilde Synnøve Budeng-Larsen fra Greveskogen vgs.

Jeg spiser og titter ut av kjøkkenvinduet, ned på det flotte tuntreet vårt. Jeg sitter helt likt som jeg gjorde i går, og dagen før det. Treet endrer seg med årstidene, og med meg. I mai får det sterk farge på bladene, som jeg gjør på huden. Og i desember er alle bladene borte, men snøen legger seg på kvistene. Sånn føler jeg meg om vinteren. Jeg føler meg kald og trist, men venner, familie og juletider pakker meg inn som snø.

Etter vinterferien, når vi kommer tilbake til rutinene, begynner vi å lukte på våren. I mars står sola opp på akkurat samme tid som jeg spiser frokost. På denne tiden reiser sola seg opp bak stammen på treet, og plutselig titter den frem på toppen. Jeg finner frem solbrillene for første gang det året, men bruker de kun oppå hodet fordi håret mitt ser så fint ut når solbrillene drar det tilbake.

Når jeg våkner i april og går ned til kjøkkenet blir jeg blenda av sola. Jeg trekker ned markisa, men bare akkurat langt nok ned slik at jeg fremdeles kan se treet og blomstene som titter frem rundt stammen på bakken. Hvitveis, smørblomst, og geitrams. «Er det varmt nok til å gå uten jakke i dag da, mamma?» hører jeg lillebroren min rope opp trappa før han skal dra. Han gliser fra øre til øre etter å ha fått et ja og går ut døra for å dra på skolen. Jeg sitter på kjøkkenet og ser på han når han går forbi vinduet. Treet ble plutselig litt større, litt lysere. Jeg smiler jeg svakt, men ikke fult så stort som lillebroren min uten jakke.

Jeg har hatt denne utsikten hele livet. Hver dag. Hvis treet blir tatt vekk fra meg, må jeg se ned på naboen når jeg spiser. Jeg kan ikke lenger se hvor sterkt det blåser på bladene, eller de fine oransje og rød fargene de får på høsten. Da vil det kun stå en stubbe der. Da vil den lille stubben være det jeg har igjen. Det vi har igjen.

Håpets tårer

Skrevet av Hamdi Shafi Ainab fra Nadderud vgs.

Jeg husker lukten av støv i luften, som barn i Somalia, så jeg jorden sprekke opp under føttene våre. Vannet i brønnen tørket ut, og landsbyen vår ble stille. Mødrene samlet barna rundt seg, og fedrene gikk lange veier for å finne noe, hva som helst, som kunne gi oss håp. 

En gang, da jeg var liten, kom regnet. Vi løp ut, glade for at tørken endelig var over. Men gleden ble kortvarig. Regnet falt som en bølge av vrede, og alt vi eide, forsvant i vannet. Husene våre, åkrene, drømmene og alt ble skylt bort. Jeg husker lyden av gråt rundt meg, men også det sterke blikket til min mor, som aldri sluttet å tro på en bedre fremtid. 

Nå, som voksen, tenker jeg ofte på den tiden. Jeg tenker på hvor mange som fortsatt kjemper samme kamp, hvor klimaet ikke bare er vær, men en fiende som tar alt. Jeg reflekterer over hvor urettferdig det er, at de som har minst, lider mest. 

Men jeg drømmer også. Jeg drømmer om et Somalia hvor barn kan leke uten å frykte tørke eller flom. Jeg drømmer om en verden som tar ansvar, en verden hvor vi alle jobber for å stoppe klimaendringene, for å gi håp til dem som trenger det mest. 

Mitt minne fra mitt land er både en sorg og en styrke. Det minner meg om at vi må handle nå, for vi har bare én jord, og den må vi ta vare på, for oss selv og for hverandre og i stedet for å vente på at verdens ledere skal starte endringsreisen, må vi ta vår del av endringen på alvor.

Kjærlighet for venner og familie

Skrevet av Emma Sofie fra Grøne Bråden barneskole

Jeg var med mamma Jeg hadde med varm kakao, og Jeg kjente den kalde vinden slå i ansiktet mitt, og Jeg hadde på meg varme og gode klær

Jeg var glad Jeg koste meg Jeg var ikke varm, men ikke kald heller Jeg følte meg glad og heldig som har en så flott mamma

Jeg tegnet et tre og et fjell Jeg håper alle i familien min er friske og at det ikke kommer krig

En døende jord

Skrevet av Boipelo fra Nadderud vgs.

Hva er et land med skitten luft og jord, døde og råtnende trær, landdyr og sjødyr? Dette er den jord vi kommer nærmere til hver dag. Vi tar mer enn vi trenger fra jorden med vilje. Vi tar dyr fra deres land og hjem bare for å sette dem i et bur og ser på dem likesom TV. Selskaper verdt millioner ødelegger med vilje og vi, vanlige mennesker, kjøper og støtter dem fordi det er hva samfunnet har blitt.

Mennesker ikke bare skader dyr, vi skader hverandre. Vi eksporterer hverandre for a spare penger, vi manipulerer og dreper hverandre. To mennesker på samme alder kan leve motsatte liv. Den ene kan ha mange biler og hus mens den andre bor i en eske av papir. Hvorfor? Hvorfor har vi tatt et vakkert sted og forvandlet det til en krigssone. Hvorfor har vi tatt dyr som har aldri gjort noe mot oss og gjort dem sjeldne.

Jorden har gitt oss mat med alle vitaminer og mineraler vi trenger, vann, vakre steder og vår jobb var å bare ta god omsorg av det. Men i stedet har vi ødelagt det. Jeg vil jobbe med dyr og planter som økolog, men hvis mennesker fortsetter å være skadelige, er det kanskje ikke engang levende og blomstrende økologier å jobbe med i fremtiden. Hva slags verden har vi skapt, hvor det er ulikhet, flere former for forurensning, stormer som forverres og noe av det mest ekstreme været som er registrert.

Er det denne verdenen du ønsker at fremtidige generasjoner skal leve i, hvis ikke, kan vi gjøre en endring. Vi har alt vi trenger, men vi tar det for gitt.