Pass på minnene og naturen vår
Les ungdommens personlige historier om natur, klima og bærekraft.
1064 elever på ungdomsskole og videregående har deltatt i skrivekonkurransen ‘SKRIV for framtida!’, arrangert av Climate Creativity. De 10 vinnerhistoriene har blitt illustrert av unge kunstnere.
Illustrasjonene og historiene er på utstillingen på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger i sommer (17. juni - 2. august). Navnet på utstillingen, «Pass på minnene og naturen vår», er hentet fra historien skrevet av Isak som gikk i 10A på Øyslebø ungdomsskole.
Isak er ikke en klimaaktivist, han mener at sånn «stop oil protesting, det er bare dumt». Men han er opptatt av å ta vare på naturen og minne, og i historien sin skriver han om skogen han vokste opp i, for Nye Veier AS har bestemt at barndomshjemmet hans skal rives for å bygge ny motorvei gjennom skogen.
De unge historiefortellerne skriver hva de føler og tenker om at naturen rundt dem ødelegges fordi de voksne prioriterer motorvei, hytter, frisbeegolfpark og vindmøller. De skriver om sammenhengen mellom natur og klima, og menneskenes plass i det hele.
For historiefortellerne er natur- og klimasaken personlig; det handler om minnene deres, barndomshjemmet og gapahuken de har vært med å bygge – og det handler om deres framtid.
Barn og unge er de som skal leve lengst inn i den framtiden vi skaper nå. Derfor er det viktig at vi lytter til deres stemmer. Som Håkon på 15 år skriver: «Jeg håper at du som leser skjønner alvoret».
Skrivekonkurransen er støttet av Sparebankstiftelsen DNB og Sparebankstiftelsen SR-Bank.
Er du en lærer og har lyst til å melde på klassen din på neste års skrivekonkurranse? Send oss en e-post!
Raset
Skrevet av Aurora Kløvstad, Valdres vgs.
Illustrert av Viktor Skår
Jeg står ute på verandaen og betrakter regnet som har pågått konstant i flere dager. Når skal det ta slutt? Mens jeg står ute, hører jeg plutselig buldring og lyden av trær som knekker. Jeg snur hode til høyre; Jeg ser gjørme som reiser nedover og hus som faller sammen ett etter ett som dominobrikker.
Bare ved et øyekast er hele Spangrud byggefelt i Bagn tatt av et ras. Et ras forårsaket av naturen. Eller skal man heller si et ras forårsaket av oss mennesker?
Jeg har alltid bekymret meg for miljøet, og jeg har alltid visst at naturen er i endring. Men jeg har derimot ikke merka noe til klimaendringene. Ikke før nå. Nå var det alvor. Et søkkvått alvor. Og utviklingen går rasende fort. Jeg hører «tikk takk» fra naturens klokke.
Samme kveld som raset gikk, satt jeg sammen med familien min i stua. Vi var bekymret. Vi var redde. Redde for naturen. Hva blir det neste? Hjertet dunket fortere for hver regndråpe vi hørte gjennom taket. Vi tenkte: “Nå skjer det med oss også” hver gang vi hørte noe som kunne ligne på en buldrelyd.
Jeg husker denne kvelden fotografisk, mest sannsynlig fordi den har hatt en så stor påvirkning på meg. Jeg følte for første gang at jeg ikke hadde kontroll på hva som skulle skje. Følelsen av uforutsigbarhet som naturen gav meg, har gjort et stort inntrykk på meg. På mange måter har denne opplevelsen gitt meg en følelse av at naturen er en tikkende bombe som utløser små eksplosjoner før den til slutt vil eksplodere en gang for alle – og da er det ikke noe håp igjen.
Barndomshuset
Skrevet av Isak Haugstad Hansen, 10A, Øyslebø ungdomsskole
Illustrert av Johanna Warberg
Heilt siden jeg var liten, så har jeg alltid likt å gå tur i skogen, noen ganger med familie og venner og andre ganger aleine. Egentlig så er det oftest aleine. Det er så deilig å bare legge seg ned i en stor myk haug med mose. En stor grunn til at jeg liker å være i skogen er nok på grunn av at jeg bor langt inni skogen og det klager jeg virkelig ikke på. Når man er enten sur, lei seg eller bare generelt nedfor, så er det heilt fantastisk og bare ta seg en lang og deilig tur inn i skogen rett ved huset mitt.
Nå har det seg sånn at alt ikke går heilt min vei. Det er ikke heilt sånn at jeg er med på sånn «stop oil» protesting, det er bare dumt. Men nå har vi fått vite at det skal komme en ny vei. Det høres kanskje ikke så veldig galt ut, men for meg så er det veldig ille. I tillegg så er det ikke bare skogen som må bli hogd ned, men barndomshuset mitt må også bli tatt ned. Kanskje det ikke høres ut som en «Big deal» fordi vi får penger fra Nye veier AS, men det er ikke bare penger som har noe å si. Tenk på alle barndomsminnene jeg har fra det huset.
Jeg tenker at istedenfor å ødelegge andre sine hus, så kunne de kanskje bare heller fortsette å kjøre på de samme gode veiene eller bare bygge veiene noen steder der det ikke er noen som bor. Det minner meg litt om filmene «Biler». Der var det negativt å lage nye veier, det var langt ifra like vakkert å kjøre på de nye som de gamle veiene.
Pass på minnene og naturen vår.
Trekoppen
Skrevet av Lise Lotte Helvig, Vågens vgs.
Illustrert av Aurora Kvåle Fredriksen
Da jeg var liten, pleide jeg og foreldrene mine å gå på turer i fjell og skog. Trekoppen min bar jeg alltid, eller så hadde pappa knyttet den fast i tursekken min. Hver bekk og foss vi møtte på, måtte jeg alltid smake, selv om det smakte det samme hver gang. Lukten og smaken av furu og friskt fjellvann.
Jeg er redd, redd for at mine unger skal gå fra «Se, mamma, en foss!» til «Se, mamma, det er dekning her!» Nå vil kommende generasjoner ha samme forhold til telefonen sin, som jeg hadde med trekoppen min. Smaken av trekoppen kan bringe tilbake flere tusen minner og følelser. Lukten av bløt mose som strekker seg over forfalte trær, nesten som ekstremværet som strekker seg over et allerede ødelagt samfunn. Smaken av stekt komlerester, nesten som kloden vår som stekes. Følelsen av stillhet, der vinden får trærne til å bevege seg mens trærne ikke klarer å gjøre noe med det. Det er sånn jeg føler meg. Vinden kan ikke stoppes, men vi kan sammen gjøre ting for å hindre at den treffer oss.
Klimakrisen får meg til å ville være i naturen hver dag, men enten er det for kaldt, fort tørt eller for bløtt. Hva om det ikke lenger finnes dårlige klær, men bare dårlig vær?
Jeg håper naturen stopper å bli påvirka av klimaendringene, og at neste generasjoner vil få gode minner med naturen. Trekoppen er mitt minne med naturen. Den kan reflektere alle minnene mine i følelser, lukter og smaker. I dag kan disse minnene være en måte å drømme meg vekk fra kaoset med klimakrisen.
Dragkamp
Skrevet av Håkon Haugli Lasskogen, Valdres vgs.
Illustrert av Johanna Warberg
Naturen er vakker. Rugda flyg frå tre til tre og dunk, rett i eit hytte-le. Naturen er ikkje så vakker lengre. Bulldosaren kjem og flatar ut skogen. Berre for å sette opp hytter sidan pappagutane meinte den førre var for liten.
For meg betyr dette økonomisk vekst, for familiebedrifta er avhengig av at hytteturistane handlar hos oss. «Hogg den skogen» eller «La skogen leve», det er ein dragkamp inni meg. Eg veit ikkje svaret. Naturen har aldri vore så mykje i tankane mine. Eg har brukt skogen til å leike, gå på ski, bygge tre-hytte og jakte. Eg vil at den skal bli borte, men eg vil ikkje at den skal bli borte. I desse trea ligg heile barndommen min. Alle minna som blir borte når trea fell. De grøne blada som fell, gir grøne tal i rekneskapen.
I påska er det bra å vere imot miljøet. Hyttene er fylt opp, lufta er full av røyk, litt i kanten av skisporet ligg det eit dødt dyr, men ingen bryr seg om korleis det går med dyret fordi dei er på ferie. Dyret døde etter å ha fått i seg plasten i søpla til den store hytta som berre lar det ligge. Kvifor skal dei tenke på søpla? Dei er jo på ferie.
Eg trur at vi alle er litt for mykje på ferie, vi trur ikkje på klimaendringane fordi vi ikkje tar oss tid til å bli påverka av dei. Når det skjer katastrofale øydeleggingar etter et ekstremvêr, er vi fort ute med å si at dette er bere vanlig, dette skjedde for 50 år sidan også. Det som er sjukt er at folk trur på dette når det har vore ekstremvær fire år på rad. Vi må slutte å legge godsida til og håpe på det beste. Vi må tørre og opne oss opp for verden å reise ut og oppleve korleis vi blir påverka ta verden og ikkje minst korleis vi påverkar verda med vårt forbruk.
Klimahistorie
Skrevet av Lola Cheree Kimm, Vågen vgs.
Illustrert av Aurora Kvåle Fredriksen
Alt endres, men ikke alltid til det beste. Det er noe jeg har lært gjennom årene, mens jeg har vandret gjennom livet, som et blad i vinden, uten å virkelig forstå kraften bak forandringene rundt meg.
Det var en tid da jeg som barn stirret opp på trærne og undret meg over deres alder. Jeg husker da jeg for første gang lærte om årringene, om hvordan de fortalte historien til et tre. Jeg satte meg ned ved en stubbe, lot fingrene mine følge rillene av tid, hvert år som hadde gått, som om jeg kunne kjenne på min egen alder gjennom dem. Den søte duften av sagflis og den jordiske aromaen av nyomvendt jord fylte luften rundt meg, en påminnelse om livets uendelige syklus. Jeg forstod det ikke da, men nå, når jeg ser tilbake, ser jeg hvordan naturen alltid har prøvd å kommunisere med oss, om de skiftende årstidene, om klimaets metamorfose.
Livets gang, i form av blomstring og visning, av høsting og forfall, er som en dans på tråder spunnet av klimaets variasjoner. Det er som om hvert skritt vi tar, hvert valg vi gjør, blir reflektert i den endeløse syklusen av livet. Vi mennesker, vi prøver å forstå denne syklusen, å tolke dens budskap. Vi graver dypt ned i jorden, trekker ut prøver, studerer pollenrester og andre avtrykk som forteller historien om fortiden, som et kart over vårt klima og vår historie. Men selv i vår søken etter forståelse, glemmer vi noen ganger å lytte. Vi glemmer å høre på naturens viskninger, dens stille bønn om å bli forstått og respektert.
Men selv nå, midt i all vår ødeleggelse, ser jeg et håp, et løfte om gjenoppvekst. For som trærne som mister sine blader om høsten, vil også vi finne en ny begynnelse, en ny forståelse, og kanskje, bare kanskje, vil vi lære å danse i harmoni med naturens uendelige syklus, i balanse og i fred.
Er frisbeegolf viktigere enn oksygen til mennesker?
Skrevet av Mathea Imsland Knutsen, 15 år, Grødem skole
Illustrert av Johanna Warberg
Skogen blir kalt for jordens lunger fordi det er trær og grønne planter som skaper det meste av oksygenet på jorden. Dette trenger nesten alle levende organismer for å overleve, inkludert mennesker. Skal vi da hogge dem ned, når vi er så avhengig av dem?
Da jeg gikk i barnehagen, lærte vi om hvor viktig skogen er for jorden. For at vi skulle forstå dette bedre var vi ofte på tur i skogen. Vi hamret, løftet planker, spikret og sagde. Jeg, vennene mine og barnehagelærerne. Vi fikk også hjelp av foreldre. Solen skinte, knoppene på trærne hadde startet å spire. Det var en gapahuk vi bygde. Den skulle ligge midt i den store skogen som lå i nærheten av barnehagen. Vi bygde en gapahuk som vi kunne leke og søke ly i da vi gikk på de ukentlige turene i skogen. En gapahuk som bare skulle være vår egen. På turene i skogen pleide vi også å klatre i trær, samle på kongler, følge etter ekorn og lage bål. Gleden strålte ut fra oss. Jeg elsket å være i skogen.
En gang kom det noen ungdommer som rev ned plankene i gapahuken. Dette gjorde oss skuffet og irriterte. For at vi skulle kunne fortsette å bruke den, bestemte vi oss for å bygge den opp igjen. Gapahuken betydde mye for oss, så vi hadde ikke tenkt å la noen andre ødelegge gleden.
Da jeg sluttet i barnehagen, fikk de som var yngre enn meg også oppleve denne skatten i naturen. Dette var dessverre midlertidig, fordi noen år senere hadde kommunen bestemt at skogen skulle hogges. Store deler av skogsområdet ble fjernet slik at det ble et mer åpent landskap. Det ble en frisbeegolfpark i stedet.
Er dette rettferdig for barna som leker der, for dyrene som lever i skogen og for jordkloden? Hvor ligger verdiene til de voksne når de prioriterer frisbeegolf over lungene til jordkloden?
Ingen fremtid for meg
Skrevet av Lena, 9E, Apalløkka skole
Illustrert av Viktor Skår
I et minne jeg husker, rundt i andreklasse, likte jeg å leke ute i den vakre naturen hver dag, rundt de ulike fargerike blomstene og fugler som synger livlig.
Men nå det er bare et minne, fordi det blir ingen natur igjen fremover fra i dag. Hvorfor? Vel det er fordi voksne ødelegger verden vår sakte for rikdom. Vi mister rundt 15 milliarder trær hvert år og hva skal skje med oss når det siste blir kuttet ned?
Jeg er redd for fremtiden min. Jeg er redd for at jeg som voksen ikke skal få en sjanse til å oppleve et godt miljø å leve i. At vi repeterer dette, betyr at de nest årene ikke blir bedre. Det er masse personer som overtenker på sin fremtid, på grunn av andres sin feil.
Når kan jeg få håpe at vår verden kan bli fikset fra klimaproblemer? Fremtiden er som en berg-og-dal-bane. Vi er låst på plassene våre og ingenting vi kanskje vet eller gjør vil endre kursen som er lagt for oss. Men hvis vi prøver å endre den kursen, kanskje den nye kursen kan hente oss til en lysere fremtid. Men det er bare en tanke. Jeg savner den livlige, fargerike naturen.
Skogen vår
Skrevet av Håkon Ustgård-Andersen, 15 år, Ringstabekk skole
Illustrert av Aurora Kvåle Fredriksen
Jeg husker da jeg var liten og var på hytta mi. Jeg gikk på tur hver dag, og jeg kunne drømme meg bort av å være i skogen. Jeg kunne gå og gå og bare se på all naturen. Trær, dyr, insekter, planter og alt annet. Jeg føler meg hjemme i skogen.
Klimaendringene gjør meg redd. Når skogen jeg gikk i som barn blir hugget ned og rasert blir jeg virkelig trist. Noen steder hvor jeg var er helt borte. Det eneste som ligger igjen er pinner og stubber. Alt er bare borte.
Det er ikke bare det at jeg gikk i skogen som liten, men skog er jo også veldig bra for klimaet. Trær lagrer også karbon. Når vi da ødelegger skogen, vil alt slippes ut i atmosfæren. Jeg bryr meg om skogen siden det er hjemmet for mange tusen dyr og insekter, så hvis vi ødelegger det dreper vi også dem.
Hvis trær faller og brytes ned i skogen, kan trærne brukes av dyr og insekter. Treverk er fullt av proteiner som insektene spiser. Trærne kan også brukes som hjem for mange arter. Derfor må alle skjønne at vi faktisk må ta vare på skogen.
Jeg mener at vi må stoppe å hugge skog for profitt. Vi må la urskogen stå. Å være i en industriskog og å være i en urskog er som natt og dag. Skogbunnen i en industriskog er helt død. Det er ikke noe sollys om når skogbunnen. I en ordentlig urskog er det liv overalt. Alt er grønt og lever i et uendelig kretsløp om hverandre.
Jeg håper at fremtidige barn også får en skog å gå og drømme i. Hvis vi fortsetter som vi gjør nå ser det ikke sånn ut. Jeg håper at du som leser skjønner alvoret.
Dyrebestand
Skrevet av Alexander Bjørgsvik, 10B, Øyslebø ungdomsskole
Illustrert av Johanna Warberg
Jeg husker første gangen jeg var med da pappa skjøt en hjort. Den stod lenge og så før den skulle gå over veien, men pappa rakk å skyte den. Det var en ti-tagger. Det er et av mine beste jaktminner.
Hvert år får vi tildelt en kvote med dyr vi kan skyte, og da kan vi ikke skyte flere enn det. Hvis man skyter flere, kan det få konsekvenser både for deg selv og dyrene. Hvis man skyter flere enn det som er lov eller utenfor jakttidene kan man få straff. Dyrene kan også bli utryddet hvis man skyter for mange. Kvoten endres hvert år så det betyr at bestanden er litt forskjellig fra år til år. Det er for eksempel flere hjort enn elg.
For å holde oppe bestanden er det viktig å ta vare på naturen der dyrene lever. Hvis man hogger ned mye skog, må man plante opp igjen. Fordi hvis man ikke planter opp igjen får ikke dyrene noe plass å leve. Men å bygge vindmøller sånn som folk gjør nå er heller ikke bra. For å bygge vindmøllene må man hogge mye skog, for å så lage veier for å frakte de inn der dyrene lever. Når vindmøllene snurrer, dreper de også mange fugler og bråker sånn at andre dyr holder seg unna.
Så jeg vil passe på dyrebestanden, ikke skyte mer enn det som er lov, og holde på plassene der dyrene lever. Fordi jeg vil ha flere jaktminner med pappa og andre kompiser. Jakt er viktig for meg fordi det er sosialt og jeg liker å spise hjort, rådyr og elg. Hvis plutselig man ikke får tak i mat lengre av en eller annen grunn, kan man gå på jakt som før i tiden.
Growing Green
Skrevet av Åsmund, Ølen vgs.
Illustrert av Viktor Skår*
When I was a child, my family and I used to take weekend trips to my grandparents’ farm. One vivid memory that stands out is the time we spent planting trees across the edge of the property, on a sunny day, carefully putting the new saplings in the earth and hearing the beloved sounds of birds chittering. As we worked my grandfather would tell stories about him doing the same as me and planting trees in the ground, I felt a real bond with him realizing he understood me in a way that made him more than just an old person wandering through life.
It wasn’t about just making the land prettier but adding a touch of love and care to our surroundings, realizing the importance of sharing memories with the new generation, so we don’t completely lose our grip on life. It showed me the importance of taking care of our land and think ahead, especially with sustainable development and the urgent issue with global warming.
I don’t care who you are, there is no reason why you shouldn’t help the movement of sustainable development. We can all contribute more to reducing greenhouse gas emissions, you could buy used clothes or stop buying more and wear what you have. We should all know that one hundred imperfect environmentalists are better than ten perfect ones.
I hope we can keep global warming in check so that our beautiful natural world, like the oceans and everything in them, stay safe for the kids who come after us.
Kunstnerne som har illustrert historiene:
Aurora Kvåle Fredriksen 23 år kommer fra Egersund. Aurora har vært interessert i kunst og å jobbe visuelt fra en ung alder, og utdannet seg ved kunst, design og arkitektur-linja på Vågen vgs. Hun er spesielt interessert i å tegne figurative motiv som mennesker og dyr.
Viktor Skår er en 23-åring fra Hamar som for tiden studerer ved Kunstskolen i Stavanger. Viktor liker å la seg inspirere av det som finnes rundt ham - enten det er natur, det menneskelige eller den generelle følelsen av enkelte øyeblikk, så er inntrykk og stemning noe han ønsker å formidle videre.
Johanna Warberg (født 1997) tok en bachelor i illustrasjon og grafisk design på Kunsthøgskolen i Oslo, for etterpå å komme hjem til Stavanger hvor hun jobber som kunstner, illustratør, designer og tufter. Johanna deler sine fargerike illustrasjoner og tuftede kunstverk på Instagram: @sosialantenne.